Konsesjon for erverv av fast eiendom
Konsesjonsloven regulerer omsetningen av fast eiendom generelt. Formålet med konsesjon er å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet. 
Konsesjonsloven inneholder svært mange unntak og det er bare noen få prosent av eiendomservervene hvert år som er konsesjonspliktige.
Den som erverver en konsesjonspliktig eiendom må søke om konsesjon (tillatelse) fra myndighetene, og de mest vanlige tilfellene der det må søkes konsesjon er :
- Bebygd eiendom med over 100 dekar totalt areal eller har mer enn 25 dekar fulldyrka og/eller overflatedyrka jord.
- Ubebygd landbruksareal.
Dersom konsesjon ikke blir gitt, skal kommunen sette frist for salg. Eieren må da overdra eiendommen til noen som kan få konsesjon eller ikke trenger konsesjon. Dersom dette ikke blir gjort innen fristen, kan eiendommen tvangsselges.
Søknad om konsesjon og konsesjonsgebyr
Du søker konsesjon ved å bruke skjema SLF-359.
Søknaden skal sendes til den kommunen der eiendommen ligger, og det er kommunen som avgjør konsesjonssøknaden. Det kan settes vilkår i konsesjonssaker. Fylkesmannen er klageinstans i konsesjonssaker.
Gebyret reguleres av gjeldende forskrift og varierer mellom grunngebyret (750 kr) og tjue ganger grunngebyret.
Konsesjonsfrihet og egenerklæring
Ved erverv som ikke medfører konsesjonsbehandling, må ervervet godtgjøres ved at det leveres egenerklæring for konsesjonsfrihet i forbindelse med tinglysing av skjøtet. For slik egenerklæring gjelder fastsatt søknadsblankett SLF -360 Egenerklæring om konsesjonsfrihet ved erverv av fast eiendom mv.
Regelverk: